Tilbake i 2019 ga Viken filmsenter tilskudd til kortfilmen NATTRIKKEN.
Trikketuren gjennom Trondheims gater skulle vise seg å ta teamet hele veien til Hollywood. Her kan du lese regissør Eirik Tveitens reisebrev fra turen.
Da vi fikk vite at vår kortfilm «Nattrikken» ble nominert til Oscar i slutten av januar, mottok hele staben nyheten med stor begeistring. Jeg ble selvsagt også glad – der jeg oppholdt meg på utenlandsreise – men var også ganske overveldet. Jeg opplevde kanskje at det fulgte et visst forventningspress og stress i kjølvannet av nominasjonen. På det tidspunktet hadde produksjonen allerede involvert en publisist som sto ansvarlig for all kontakt med journalister i utlandet – især USA: noe jeg forstår er en nærmest obligatorisk og betydningsfull del av kampanjen mot en oscarnominasjon – og utvelgelse av vinnerfilmer. Jeg kan ikke uttale meg om hvor avgjørende en god markedsføringskampanje er, men alle de nominerte investerer tungt i dette, for å sikre å bli lagt merke til av de 434 stemmeberettigede medlemmene. For meg innebar det en stor utfordring i å følge opp et overveldende antall henvendelser, fra norsk og utenlandsk presse – samtidig som jeg sto i etterarbeid med vår neste kortfilm.
Jeg reiste til Los Angeles i to omganger sammen med produsentene Gaute Lid Larssen og Heidi Arnesen i Cylinder Production, først for å delta på the Nominees Luncheon, og senere i forbindelse med oppkjøringen til selve prisutdelingen. På the Nominees Luncheon fikk vi første smak av hvor svært og surrealistisk hele Oscar-sirkuset er. Jeg husker vi kom kjørende i en noe sliten Uber Toyota til lunchen på Beverly hills hotel, og da vi så den lange kolonnen av luksuriøse biler på vei mot inngangen, ba vi Ubersjaføren pent og litt skamfullt om å sette oss av så vi kunne gå resten av veien opp til presseoppbudet ved den røde løperen. Da vi omsider kommer inn i salen hvor lunchen holdes dukker den ene celebre personen etter den andre opp – på nært hold; Steven Spielberg, Cate Blanchett, Tom Cruise, etc. Da begynner opplevelsen å fortone seg som smått uvirkelig. Men det skal sies at alle de nominerte, uansett klasse, var vennlige og inkluderende, og det var kanskje noe av det som overrasket meg mest, i positiv forstand. Vi tok alle med oss hyggelige erfaringer fra middagen, enten det var fine samtaler med prominente personer, eller gode faglige og/eller personlige samtaler.
Da den store dagen nærmet seg den 13 mars var vi tilbake i LA, innkvartert i et koselig hus i Hollywood. Der samlet vi alle fra staben som hadde tatt turen til LA til en hyggelig markering før den store dagen: I tillegg til de jeg allerede har nevnt – var vi 4 skuespillere, fotograf, innspillingsleder, og inviterte gjester fra bransjen. Vi hadde allerede møtt mange fine nordiske kolleger på et bransjeseminar «Nordic Now» dagen før. Det er et fint miljø av nordiske filmarbeidere – som støtter hverandre i LA, og som arrangerer get-togethers. Så vår lille «fest» var en god anledning til å høre hvordan ting fungerer der borte, samt bli bedre kjent – og ha det hyggelig sammen.
Programmet hele uka før utdelingen var fullstappet; det være seg intervjuer, visning av filmen vår på Dolby theatre med påfølgende panelsamtale, eller bransjetreff – og andre «selskapeligheter». For egen regning må jeg innrømme at jeg var litt sliten da dagen for prisutdelingen kom. Men vi hadde lært at vi skulle komme standsmessig til utdelingen, denne gangen i en stor limousin med plass til hele gjengen. Så fulgte en obligatorisk sesjon med fotografer, og lang ventetid før selve showet.
Sosialt hadde vi allerede rukket å bli godt kjent med alle de nominerte i kortfilmklassen. Det innebar fine samtaler med våre venner fra Iran, Danmark, Irland, Mexico, Italia etc. Man kommer dermed i kontakt med hyggelige og dyktige kolleger, folk man ofte ser opp til og kan utveksle fine erfaringer med – og kanskje også jobbe med på et senere tidspunkt. Under selve seremonien og festlighetene etterpå, fikk vi muligheten til å utvide vårt nettverk og bekjentskapskrets ytterligere.
Selve Oscar-seremonien opplevde vi som storslått og imponerende; kjendisfaktoren var høy og underholdningsverdien stor. Et øyeblikk hadde vi vel også hjertet i halsen, men det ble altså ikke vår film som gikk av med seieren. I ettertid kan jeg vel si at det var litt ergerlig, men akkurat der og da var øyeblikket så stort og uvirkelig – at vi alle bare var glade for opplevelsen.
Man møter mange innflytelsesrike personer i løpet av uken, som sier flatterende ting til en, og som sier de gjerne vil samarbeide om noe i framtiden, og det kan fyre opp under drømmer – som i framtiden kan gå i oppfyllelse – eller i ettertid kan vise seg å være urealistiske – det gjenstår vel bare å se.
Av Eirik Tveiten