Kalle har lang fartstid i forskjellige roller i film-Norge. Han har både vært kortfilmkonsulent for Norsk filminstitutt og konsulent for Midtnorsk filmsenter. Kalle kom inn i filmsenteret kort tid etter jeg begynte som daglig leder av filmsenteret, og det har vært lærerikt å samarbeide nært med en så erfaren konsulent.
Så hvilke tanker har han selv om det å være konsulent?
– Som konsulent er det viktig å vite så mye som mulig, om søkerne og prosjektene, om fortelleren og fortellingen. Det kreves jo at søkerne forklarer mest mulig gjennom manus, reginotat og alt det andre som hører med til en fullstendig søknad. Men så gjenstår det å se hvem det egentlig er som finnes bakom alle disse dokumentene. Det er jeg alltid nysgjerrig på.
Jeg ønsker meg derfor så god oversikt som mulig over søkerne. Da trengs det et åpent rom for å kunne møte folk. Med så mange søkere som det er i Viken-regionen er ikke det alltid så lett å få til i praksis. Men for meg er det viktig å møte så mange som mulig, og å se så mye som mulig!
Det jeg hele tiden er på utkikk etter er det jeg kaller Den andre fortellingen. Hvor finner jeg den, og hvem er De andre fortellerne? Kanskje er de ikke så lett synlige, eller allerede inne i «det gode selskap». Dette har vært viktig for meg; å se etter det som er noe annet enn det vi allerede har. Kanskje de gjør den kjente historien, men de gjør den på en ny og ikke så kjent måte.
Viken filmsenter er nykommeren blant de regionale filmsentrene. Senteret har gått gjennom store endringer på kort tid og er i dag, med Oslo inkludert på eiersiden, Norges største filmsenter.
Hva tenker du om hva et regionalt senter bør være?
– Jeg har jo erfaring som konsulent også for Midtnorsk filmsenter, og dette spørsmålet er hele tiden aktuelt: hva skal man være som et regionalt senter? Jeg tror det er viktig at et regionalt senter ikke blir en mini-versjon av Norsk filminstitutt. Jeg mener det skal være romsligere, som en form for møteplass for regionens filmskapere. Det er selvsagt umulig å hjelpe alle; slik var det også før Oslo ble en del av regionen. Vi skal likevel forsøke å se folk, være nysgjerrige og se etter det uvanlige. Vi skal strekke oss etter å se det ingen andre har sett….. Jeg kommer stadig tilbake til det med å se den andre fortelleren eller fortellingen.
I det Oslo kom inn forandret en del seg, det ble en helt annen dynamikk enn før. Kvaliteten ble generelt sett vesentlig høyere; det ble flere profesjonelle produsenter og ikke minst totalt et større antall filmskapere. Det er jo fint å få masse gode søkere, men det betyr også at vi må si nei til mye som er veldig bra. Det er ikke gøy å si nei til noe som er bra, men jeg er imponert over hvor rause folk er selv om de får et nei. De deler like fullt av sine erfaringer og frustrasjoner, og det synes jeg er et godt tegn.
Apropos møteplass: Kortfilmfestivalen i Grimstad er en årlig møteplass for kort- og dokumentarfilm der du har vært tilstede omtrent siden tidenes morgen. Sist uke var det igjen festival i Grimstad som bekrefter at norsk kortfilm og dokumentar lever og blomstrer med stadig tilfang av nye folk.
Hva merket du deg i år og hva tenker du er utfordringer og muligheter framover?
– I år la jeg særlig merke til kortdokumentarprogrammet som var veldig spennende. Der så jeg et stort spenn av fortellinger, med andre filmatiske grep. Det var utfordrende og bra – med friske og alternative fortellinger. Jeg ble virkelig pirret av det jeg så der. Så gjerne mer av prosjekter der det tenkes alternativt.
I det hele tatt er kortfilmens styrke at den kan utforske filmatiske virkemidler. Jeg tenker det vil fortsette å blomstre i norsk kortfilm, for det er fortsatt mye uutforsket land. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder nye plattformer og formater, men også der tenker jeg det er mange nye muligheter å gå mot. Det grunnleggende er hvordan vi forholder oss til virkeligheten. Uansett plattform eller format forteller vi om våre betraktninger av virkeligheten.
En del prosjekter er ikke nødvendigvis så narrative, og de er verdifulle nettopp gjennom at de utfordrer det tradisjonelle narrativet. Som konsulent er det viktig å være skjerpa på hvordan ting ønskes gjort; av den eller de som skal gjøre det. Som jeg har vært inne på er det viktig å ha den gode oversikten over hva som rører seg der ute. Hvem er folka? Hva er det de vil? Det er så fort gjort å overse noe som kan være genialt.
Det kan nok skje den beste konsulent – og ethvert filmsenter – at noe genialt oversees. Så nye konsulenter som skal inn i rollen må være skjerpa, som Kalle sier. Vi i Viken filmsenter er i hvert fall svært glade for alle de prosjektene Kalle har lest, sett, og de han har innstilt til tilskudd. Og vi er svært glade for det han har tilført oss faglig og personlig – det er jo bare én Kalle Løchen i film-Norge. Og nå som vi har hatt ham til låns en periode håper vi at andre også får gleden av hans kunnskap og erfaring. For Kalle er alltid interessert i en god samtale om film. Kort eller lang, tradisjonell eller annerledes.
Med det sier vi i Viken filmsenter takk for nå til Kalle Løchen og vi er sikre på at vi sees igjen på steder der film er i fokus.
Ånund Austenå, daglig leder i Viken filmsenter