NORSK KORTFILM MER MANGFOLDIG ENN SPILLEFILM!

Illustrasjonsbilde: Fra kortfilmen TILLIT (foto: Jørgen-André Thorsen)

Morgenbladet skriver på forsiden av papirutgaven 10. april at «Norge er mangfoldig. Norsk film er det ikke.» og stiller det betimelige spørsmålet «Hvorfor?». Det er viktig og positivt at Morgenbladet belyser tallenes tale – men dette er vel og merke for spillefilm som får kinovisning. Norsk filmbransje og filmproduksjon er mer enn spillefilmer og dramaserier. Når vi ser på kort- og dokumentarfilm, er bildet mer sammensatt – og langt mer mangfoldig.

Også vi i Viken filmsenter savner og etterlyser mangfoldet av fortellinger og fortellere på kino og TV. På lik linje med Norsk filminstitutt (NFI) er vi, som forvaltere av statlige midler, pålagt å arbeide for økt mangfold. Kulturdepartementet har som mål at vi skal legge til rette for filmer som gjenspeiler hele befolkningen. Vi prioriterer innenfor gitte rammer, men kvoterer ikke.

Vi vet veldig godt at det er et trangt nåløye for å få offentlig støtte til spillefilm. Det avgjørende spørsmålet er hvordan filmskapere og produksjonsselskaper settes i stand til å komme i posisjon til å lage spillefilm. For filmsentrenes del skjer dette gjennom tilskudd til kort- og dokumentarfilm, i kombinasjon med tiltak for bransje- og talentutvikling.

For kortfilmer og dokumentarfilmer ser vi et annet bilde enn det Morgenbladet beskriver for spillefilmer. Vi mottar søknader som representerer et stort mangfold, både i tematikk og i hvem som står bak prosjektene, og vi gir tilskudd som reflekterer dette. I 2025, og hittil i 2026, har ca. 40% av tilskudd til kort- og dokumentarfilmer hatt mangfold i tematikk eller hovedkarakter, og rundt 1/3 av tilskuddene har gått til skapere eller produsenter med mangfoldsbakgrunn.

Fra kortfilmen «Forbi epletrærne» av Victor Quach

Ibrahim Mursal er i Morgenbladets artikkel grunnleggende skeptisk til kvotering. Det er heller ikke nødvendig som et virkemiddel. Vi forholder oss til forskrift for tilskudd til audiovisuelle verk, som pålegger oss å prioritere, og der mangfold er ett av kriteriene det skal legges vekt på. Men hvordan kan vi definere mangfold?

For å kunne prioritere reelt, har vi arbeidet systematisk med å tydeliggjøre mangfoldskriterier, med utgangspunkt i NFIs definisjoner, men med ytterligere spissing. Blir kriteriene for brede, er det en fare for at vi i praksis ikke prioriterer noen. Søkere til våre tilskuddsordninger rapporterer derfor frivillig om mangfold når de sender inn søknad, innen tre hovedkategorier: kulturell bakgrunn, kjønn og seksualitet, samt funksjonsevne. Det er mulig å velge ikke å svare konkret, også i tilfeller der prosjektet eller skaperen har en mangfoldsdimensjon.

Fra dokumentaren «This too Shall Change» av Natalja G.B. Jacobsen

Vi ser at innholdet i filmprosjektene vi mottar søknader om – og i tilskuddene som blir gitt – er alt annet enn det Morgenbladet beskriver som «nasjonens hovedstrømskultur»: filmer fra andre verdenskrig og familiefilmer som gjenforteller historier om Flåklypa, Kaptein Sabeltann, Skomakergata og Alf Prøysens juleunivers. Kaveh Tehrani som er vår filmkonsulent trekker fram noen eksempler fra tilskudd som er gitt nå i 2026:

Victor Quach skal lage “Forbi epletrærne» som er en coming-of-age kortfilm som utspiller seg i løpet av en dag. Quach lar seg inspirere av blant annet Kore-Eda og har en tydelig filmatisk bevissthet. Kortfilmen «Tillit» tar utgangspunkt i i Lars Rambergs lysintallasjon og er en poetisk kortfilm i tre deler. Regissør Ayan Abdi har allerede gjort seg bemerket med foto i grenselandet mellom kunst og mote. Jeg vil også nevne “For my lover, returning to his life» som er en kort fortelling om et kort møte mellom to skeive menn. Og hvem de er med og uten klær, basically. “This too Shall Change” er en formsterk dokumentar av norsk-russiske Natalja G. B Jacobsen som tar oss med på en poetisk reise gjennom et Russland i krig.

I det som produseres av kortfilm og dokumentarfilm som vi i filmsenteret kjenner til – og kan gi tilskudd til – er mangfoldet rimelig godt representert. Der finnes hverdagsblikkene, de «små historiene» og også de store overblikkene på en kompleks og globalisert virkelighet. Vi ser hele spekteret av blikk og fortellinger som er med på å gi de som ser disse filmene en utvidet kollektiv bevissthet om samfunnet og verden vi er en del av. Samtidig er utfordringen at mange av filmene – og særlig kortfilmene – dessverre ikke når et stort og bredt publikum. Uansett, vi vet og erfarer at viljen og evnen til å lage filmer som gjenspeiler hele befolkningen er der. Det som må skje framover er at dette også blir synlig og får gjennomslag i større grad innenfor spillefilmer og dramaserier. Først da blir alle disse fortellingene en del av en utvidet kollektiv bevissthet. Det gleder vi oss til, og bidrar gjerne til det ut fra våre forutsetninger.