Slagord og søknadslesning

Avtroppende film- og spillkonsulent, Cecilie Stranger-Thorsen, har de siste fire årene vært med på å forme filmsenterets retning med «Uttrykk som skaper avtrykk» som overskrift. Hvordan har dette uttrykket vært en ledesnor i søknadsbehandlingen, og hvordan ser hun tilbake på de fire årene som konsulent på Viken filmsenter?

Bildet er fra et av de første jury-oppdragene Cecilie gjorde som nyinnsatt konsulent for filmsenteret i 2019. (Foto: Grønnskjerm)

– «Uttrykk som skaper avtrykk» fanger for meg to viktige sider ved konsulentjobben: Det analytiske og det emosjonelle, sier Cecilie.

– Film og spill er visuelle medier som skaper opplevelser hos spillere og seere – eller avtrykk, om du vil. Som konsulent er man ofte en av de første leserne et materiale eller et manus kan sette avtrykk hos – og den emosjonelle dimensjonen må være med fra start. Prosjektets intensjon må føles viktig og må engasjere meg som konsulent, og det kan like gjerne handle om å more meg eller hensette meg til en tilstand av sorg, så vel som en mer klassisk samfunnsmessig nødvendighet.

Et nyskapende uttrykk kan bidra til at noe berører: dette har jeg aldri sett før, ikke på denne måten. Dette innebærer så klart en personlig opplevelse og subjektivitet, men nysgjerrigheten og engasjementet mitt har også blitt truffet av mange prosjekter hvor jeg er langt fra målgruppa.

– «Avtrykk» handler også om funksjonen et tilskudd kan ha for søker – også utover en enkeltproduksjon – og jeg lengter ofte etter at søkere er like kreative når det gjelder selskapsutvikling og publikumsbygging, som de er i idéutviklingen. – Hva er det som skal til for at denne produksjonen skal engasjere dem som bør oppleve den? – Hvordan kan et lite tilskudd fra vårt beskjedne budsjett bidra til å bygge talent og bransje i regionen?

– Dette har særlig vært relevante spørsmål på fiksjonsfeltet de siste årene: Vi opplever knalltøff global konkurranse om talent og synlighet. Skal vi som filmsenter prioritere å bidra til få produksjoner, eller skal vi forsøke å støtte flest mulig?

Da Viken filmsenter la om tilskuddsordningen i 2020 ble fokuset på tidlige og mindre tildelinger styrket, og jeg er ikke i tvil om at dette har bidratt til at vi har kunnet bidra til et større mangfold av både stemmer og uttrykk. Med omleggingen fikk særlig kortfilmskapere større fleksibilitet og ettersom tida har gått er det flere og flere som finner kreative måter å tenke kort fiksjon på. Det gjør meg glad!

Det kommer alltid til å finnes klassiske festivalfilmer, og noen ideer kommer til å nå hele veien til spillefilm, men hvordan møter vi all den andre fortellergleden og energien i feltet? Hvem klarer å ta kort fiksjon ut til folket i nye, digitale formater? Sitter noen alene akkurat nå og skaper det nye Minecraft? Kjenner de til oss?

Fire år gikk veldig fort!
– Å være konsulent hos Viken filmsenter har vært veldig spennende, både fordi jeg har fått lov til å få innblikk i den enorme idérikdommen i regionen og møte de mange produsentene som satser mye tid og krefter for å skape unike filmer og spill.

– Tida mi hos Viken filmsenter ble preget av underlige pandemiår og av omleggingen av tilskuddsordningen. Jeg er glad for at jeg også fikk bidra til bransjehevende tiltak og andre strategiske oppgaver, som å utvikle nye veiledningsordninger for publikum og produsenter, «Springbrett» – et program for selskapsutvikling for film og spillbransjen, samt digitale publikumsseminarer.

Jeg var med og produserte to utgaver av Spillkonventet, som filmsenteret overtok ansvaret for. Selv om spillbransjen i Norge er liten, sammenlignet med resten av Norden, er det en bransje preget av generøsitet og åpenhet, av et fokus på spilleren og på et internasjonalt marked fra dag en. På mange måter er parallellene mellom spill- og dokumentaraktørene i regionen store, og jeg tror at potensialet for tettere kontakt mellom dem er stort.

– Den største frustrasjonen som konsulent har så klart vært de økonomiske begrensningene i en region med 80% av norsk bransje og relativt sett færrest midler. Å være konsulent for både spill, fiksjon og dokumentar er også krevende, det er umulig å ha full oversikt over alle felt samtidig, delta på alle bransjetreff eller festivaler. Jeg tror likevel bestemt at det er flere fordeler enn ulemper med én konsulent for alle formater: det er de samme strategiske spørsmålene vurderingene og prioriteringene handler om: hva er sjansene for at denne gode idéen kan realiseres og nå et publikum – hvordan kan denne delproduksjonen bidra til å styrke prosjektet og de kreative folkene som er involvert.

Jeg er glad for å overlevere stafettpinnen til Janic Heen ved nyttår, og vil takke bransjen og gode kolleger for fire spennende år!