Vi gratulerer vinnerne av vårens kortfilmkonkurranse STILLSTANDER

Juryen har kåret tre vinnere blant de 52 innsendte bidragene. De ser mange likhetstegn mellom alle filmene, siden alle er umiddelbare og relativt ubearbeidede, er de også befriende personlige i sine uttrykk, og dermed veldig forskjellige, både i karakter og resonnement.  I tillegg til vinnerfilmene ønsker juryen å trekke frem fire stillstands-filmer som fortjener hederlig omtale.

 – Uvanlige tider skaper nye behov, som igjen fører til nye initiativer og alternative løsninger. Viken filmsenters prosjekt Stillstander handler om nettopp dette. Det er en oppfordring til å ta utgangspunkt i de siste ukenes sosiale distansering og bruke disse begrensningene til å skape noe nytt. Det har gitt 52 korte filmer som alle bærer preg av spontan skapertrang, ofte preget av frustrasjon, men også av den inspirasjonen som oppstår idet du befinner deg i en ny situasjon og blir tvunget til å innta et annet perspektiv, skriver juryen som består av journalist og forfatter Kari Hesthamar  og regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud.  

Kari Hesthamar og Dag Johan Haugerud

 – Det finns mye ensomhet i filmene, men også undring, frykt, desperasjon og galgenhumor. De fleste filmene er rene autofiksjoner, der filmskaperen tar utgangspunkt i seg selv, sin egen familie, venner og naboer, og prøver å få grep om hva denne plutselig og omveltende inngripen i hverdagen gjør med vår mentale helse. En tydelig fellesnevner er «barne-perspektivet». For plutselig er det som om vi ser barna våre igjen. Nye rutiner skaper et nytt relieff, og iblant kan det gi en fremmedgjøringseffekt, slik at det vi trodde var kjent plutselig framstår nytt og annerledes og til og med mye tydeligere enn hvordan vi har sett det før. Det gjelder i og for seg ikke bare for måten vi ser barna på, det gjelder for hverdagslivet generelt; menneskene, tingene, alt vi omgir oss med, som nå plutselig kommer i fokus på en annen måte og viser oss hvor viktige de faktisk er for oss. Eller motsatt: hvor meningsløse – og til og med fullstendig absurde – de iblant framstår i sin banale tomhet. Sånn sett blir nesten alle disse filmene små eksistensielle utforskinger, av psyken, av felleskapet, av samfunnet og av tiden.  

Initiativtaker Sirin Eide i filmsenteret synes det er gøy å ha satt  i gang noe som har fått så stor oppslutning og resultert i så mange ulike uttrykk.

–  Det er bra at dette med lavterskelfilmer har appellert, og at det går an å lage filmer som ikke trenger tillatelse fra noen for å bli laget. Alle går rundt med fantastiske klippe-muligheter på mobilen sin. Man trenger bare en grunnidé å jobbe utfra. Selv om selve konkurransen er over, så vil vi gjerne fortsette å legge ut filmer for folk som blir inspirert og får lyst til å sende inn, forteller hun.

Her er vårens tre vinnerfilmer:

Juryens begrunnelse:
En by er ingenting uten folkeliv. Lyden av dugnad er et tidsbilde, fanget på et tidspunkt da byen lå øde, og lydene som ellers drukner i bybildet trådte fram. Tittelen på filmen er sentral for hvordan vi ser den – fraværet av fellesskap og mennesker understreker nettopp samhold og fellesskap. Filmen er godt håndverksmessig gjennomført og elegant klippet, og lyden spiller en viktig rolle for opplevelsen. Filmen er både vakker og trist, og har en scenografi som kan minne om en katastrofefilm fra Hollywood, men som likevel bærer noe håpefullt i seg. Filmen er gripende i all sin enkelhet, og slutter på nydelig vis med det vesle ordet TAKK.  

Juryen tror at dette er en film som kan bli stående som et bilde på hvordan samfunnet vårt ble rammet og lammet. 

Juryens begrunnelse:
Innesperra er en visuelt enkel, men svært godt gjennomført film som på en original måte forteller en historie om å være stengt inne – kun ved å filme to hender som beveger seg i et slags tegnspråk – nesten som skyggeteater.  

Fortellerstemmen og teksten understreker hele tiden håndbevegelsene og har en naivistisk, poetisk stil som kler det visuelle utrykket. Fortellingen er både leken og humoristisk, samtidig som den tar opp i seg både stillstand og kjedsomhet. 

Juryens begrunnelse:
Youthful Dreams er en filmatisk vakker og rytmisk godt klippet film, som spiller på kontrastene mellom det lyse og det mørke, mellom nærhet og avstand – og som uten dialog klarer å fange dette og fortelle en dramaturgisk historie om vennskap og savn på tre minutter. Filmen spiller på tittelen unge drømmer og klarer på mesterlig vis å fange dette både i energi og scener. Filmen er sanselig og nær og beskriver både glede og sorg på en måte som gjør at vi som seere kan føle det. 

Hederlig omtale går til følgende filmer: 

Haralds Karantene Podcast av Marte Germaine Christensen
Juryen vil berømme denne filmen for dens sterke fortelling og uttrykk, fortalt uten andre effekter enn at kamera hviler på et ansikt som forteller. Dette er en historie om ensomhet og utenforskap, som føles mindre tungt i en tid når mange plutselig havner i samme situasjon. Følelsene som kommer til uttrykk hos hovedpersonen berører oss og fortellingen føles hudløs og ekte. Filmen setter fingeren på et stort og viktig samfunnsproblem på en original måte, og fortelles både med alvor og humor.  

Kite  av Christian Scharning
Dette er den optimale «gjør det selv»-filmen som viser hvordan du med en enkel idé og kreativ bruk av hverdagslige ting (som smurfer-figurer tross alt er), kan ende opp med en søt, morsom og forbløffende uttrykksfull musikkvideo.  

Ein nabo av Tordis Irene Fosse, Lowri Rees og Thomas Østbye
Juryen vil gi hederlig omtale for en original ide og fortelling om en kvinne som fabulerer rundt sin nye nabo som hun aldri har møtt – et nyfødt barn. Historien har en klar dramaturgisk utvikling, som gjør at vi følger med på et lite mysterium vi vil ha svar på. Filmen er både rørende og humoristisk, og oppleves nyskapende og leken i sin form. 

Desire  av Hamzat Vahaev
Denne filmen har uvanlig mange skiftninger. Nesten ingenting viser seg å være hva du først tror det er, og denne uforutsigbarheten gjør filmen både intens og fascinerende. Den går fra det hverdagslige over i det voldelige, og tangerer samtidig noe som er både poetisk og – jfr tittelen – erotisk. Antagelig er symbolikken enkel, men likevel så åpen at du som publikum dras inn i den og blir sittende og undre deg over hva som faktisk skjer. 

Hva tenker så vinnerne om egne filmer og oppgaven?

Vi ønsket egentlig at lydbildet skulle være det bærende, forteller Kyrre Lien om filmen «Lyden av dugnad». Lydbildet var det som var den visuelle og dramaturgiske drivkraften i filmen, og det visuelle ble nærmest en illustrerende del.

– Ideen er jo egentlig tullete enkel! Tomme gater, men med masse lyd. Men vi ble veldig glade for å se at en enkel?idé fenget mange, og flere kanskje ble oppfordret til å holde seg inne.?

Da vi møtte hverandre ute i de tomme gatene, etter å sittet inne så lenge, var det helt merkelig, forteller Fridtjof Wesseltoft.    

– Selv om vi hadde hver vår rolle under opptak, var vi begge avhengig av hverandres øyne og øre. Der jeg?så? et element Kyrre kunne filme,?hørte? han noe jeg burde ta opp. Bildene i? “Lyden av dugnad” er avhengig av lyden, og vice versa. 

Kyrre Lien og Fridtjof Wesseltoft

Tordis Irene Fosse er tidligere førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo og Akershus og forteller at det var naboen tvers over gangen som kontaktet henne og spurte om hun ville lage film. Hun synes det var moro å lese inn tekst og prøvefilme og fikk derfor ideen til å lage en liten film helt alene.

Tordis Irene Fosse

– Teksta «Innesperra» hadde eg laga før. Den handlar om å vera åleine med seg sjølv, om å vera innesperra, ha sterke begrensningar, og så kva ein da kan gjera. Og her gir eg ære til, og moroar eg meg litt, over den innovervende typen og over oss som kan gå inn i kva som helst å bli fascinert, og oss som har stor glede av vårt rike indre liv. Eg hadde moro av å konfrontere forestillinga om å vera i ein sko med eit stort landskap. Det blir stordomstankar (keisardom) om det begrensa livet. Eg prisar og gjer litt narr av sjølvnyting. Eg hadde glede av å vise fram ein livsvilje.  Dette har vært veldig moro å være med på og flott å tenkje på alle oss ulike som satt rundt omkring og fann på. Kvar av oss blir del av noko  … 

Min grunnleggende ide var at hovedkarakteren plukker opp en gjenstand, en fotball, som minner om dagene han tilbrakte med sin beste venn, forteller  Ibrahim Amaev som nettopp har kommet ut av en tre-årig filmskole i England.

Ibrahim Amaev

– Denne konkurransen var en flott mulighet til å vise hvordan alle følte og hvordan denne pandemien påvirket dem. Det ga en plattform for å la stemmer bli hørt, og ga en følelse av nærhet, uansett hvor stor avstand vi hadde mellom oss. Hvert bidrag tilbød gjenopplevelse og ro midt i stress og angst. Jeg takker Viken Filmsenter for å ha skapt en mulighet for kunstnere til å uttrykke seg gjennom sitt arbeid, samtidig som alle skapte kunstneriske verk.  ?

Filmer til inspirasjon

Juryen har også lyst til å si noe om de fire første inspirasjonsfilmene som var startgrunnlaget for hele konkurransen. De fire filmene ble laget av Egil Pedersen, Lilja Ingolfsdottir, Mikkel Storm Glomstein og Rebecca Figenschou, som alle er deltagere i Viken filmsenters fortellerkunstprogram. De ble før påske spurt om å lage sin variant av en stillstandsfilm – til inspirasjon for andre som kunne tenke seg å lage sine filmer med koronakrisen og karantene som tema.  

Rebecca Figenschau laget filmen Ligning, som på en nydelig og original måte viser savnet av det som er ute, mens du selv er stengt inne. Den kvinnelige hovedpersonen lager (i kjedsomhet?) ulike former med sin egen kropp, som etterligner former i naturen, og på den måten er det hun ikke kan være i. Oppdraget er morsomt og kreativt løst, filmen er visuelt spennende og rytmisk godt klippet. 

Mikkel Storm Glomsteins Det er allerede blitt lørdag – en stillstandsrapport tematiserer hvordan man takler den påtvungne isoleringen og avstanden til eldre familiemedlemmer  – gjennom sang! Dette er en liten musikal om kjedsomhet, savn og lengsel, fremført i en sår og melankolsk tone. Den er dessuten er morsom, og har fine kontraster med lengtende scener og surrealistiske klipp hvor hovedpersonen ruller seg inn i sitt eget vegg til vegg-teppe i ren kjedsomhet. Gjenkjennelig, på en underlig måte.  

Lilja Ingolfsdottir laget Som en flamingo, som i denne sammenheng må sies å være det ultimate familieportrettet. Den viser hvordan gruppen «familie», som utad sett framstår som en enhet, består av så mange ulike individer med så mange ulike egenheter og behov. Spørsmålet er hvordan man tar vare på den enkelte samtidig som man også styrker og verner om gruppen. Filmen viser et skarpt øye for øyeblikksbilder og pregnante situasjoner som forteller noe utover å dokumentere hverdagslighet. Den er dessuten nydelig fotografert av Øystein Mamen.  

I Egil Pedersens film Corona, trampoline & puslespill kommer barna selv til orde, og får beskrive situasjonen og sin forståelse av den. Den er framfor alt morsom, men også interessant, i og med at den viser hvordan barn tar inn informasjon og skaper logiske sammenhenger som uttrykker en annen form for «klokhet». Dette er også en film som gir kreative tips om hvordan man skal forholde seg under en pandemi, og som demonstrerer hvordan man enkelt kan kombinere forebyggende smittevern med «dabbing». 

 Se alle bidragene til konkurransen her!